Hopp til innhold

Kristiane Frisak

Legg til lenke
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Kristiane Frisak
Født1. okt. 1849[1]Rediger på Wikidata
Stange
Romedal
Død2. aug. 1906[2]Rediger på Wikidata (56 år)
Christiania
BeskjeftigelseVever Rediger på Wikidata
SøskenHenrik Frisak
NasjonalitetNorge
Kristiane Frisak på Commons
Sengeteppe eller billedvev av Kristiane Frisak

Kristiane Katrine Frisak, fornavn også skrevet Christiane Catrine (1849[3]–1906) var en norsk vever. Hun var en foregangskvinne når det gjaldt å bevare og utvikle den norske vev- og billedvevtradisjonen. Hun studerte gamle norske vevnader og vevmønstre, hadde sin egen vevskole, satte seg inn i plantefarging av garn og skrev en lærebok om dette. Hun utviklet og patenterte også en forbedret oppstadvev.

Liv og virke

[rediger | rediger kilde]

Kristiane Frisak ble født på foreldrenes gård Gollersrud i Romedal i Hedmark, som datter av infanterikaptein og gårdbruker Erik Gløersen Frisak (1804–1877) og hans kone Henriette Cornelia, født Leganger (1822–1866). Moren døde bare ett år etter at Kristiane var konfirmert. Faren solgte da gården og flyttet fra Romedal.[4]

Folketellingen fra 1875 viser at Erik G. Frisak bodde sammen med sine ugifte døtre Magdalene(oftest omtalt som Magda i kildene) og Kristiane i Ruseløkveien i Kristiania. Magda arbeidet som almueskolelærer, mens Kristiane er oppført med «ingen fast Beskjæftigelse».[5] Etter at faren døde i 1877 fortsatte søstrene å bo sammen i Kristiania, så lenge Kristiane levde. Hun var en tid elev ved Den kvinnelige Industriskole, som var etablert i Kristiania i 1875. Etter å ha vært elev ved Den kvinnelige Industriskole, ble Frisak ansatt som lærer i «finere haandarbeide og væv» ved skolen, fra 1881 til 1887.[6] I 1888 etablerte hun sin egen håndarbeids- og vevskole i Kristiania (se eget avsnitt). Denne drev hun, med god hjelp fra sin søster, til hun måtte slutte på grunn av dårlig helse. Hun ble tilkjent en statlig pensjon på kr. 600 årlig, da hun «af Helbredshensyn er nødsaget til at nedlegge sin samfundsgavnlige Virksomhed».[7] Hun døde i Kristiania 2. august 1906, etter «langvarige og haarde Lidelser.»[8] Hun er begravet på Vår Frelsers gravlund i Oslo på samme gravsted som sin far og søsteren Magda, som døde 24 år senere.[9][10]

Frøken Kristiane Frisaks Farve- og Væveskole i Kristiania

[rediger | rediger kilde]

Mot slutten av 1800-tallet vokste det frem en ny og sterk interesse for håndarbeid og husflid, både i Norge og resten av Europa, som en reaksjon på den stadig økende industrialiseringen. På samme tid økte interessen for det nasjonale. I Norge ble det etablert kunstindustrimuseer i Kristiania (1876), Bergen (1887) og Trondhjem (1893). Kunstindustrimuseene samlet inn eksempler på norsk husflid og håndverk, og de hadde en tydelig pedagogisk profil. De holdt kurs i flere deler av landet, blant annet i veving. Dette førte til at interessen for veving tok seg opp igjen etter å ha ligget nede i lang tid.[11]

Etter å ha undervist i veving ved Den kvinnelige Industriskole i seks år, grunnla Frisak sin egen håndarbeids- og vevskole i Kristiania i 1888.[12] Hun hadde satt seg inn i forskjellige vevemåter på reiser rundt i ulike bygder.[13] Hun mottok årlig økonomisk støtte til skolen fra både stat og kommune.[14] Skolen var de første årene omtalt som en Haandarbeids- og Kunstvævskole. Det var den første skolen i landet som hadde kunstvev som fag.[12] Med kunstvev mentes først og fremst veving av åklær, duker og bånd, i motsetning til veving av stoff til klær, sengetøy og andre nyttegjenstander. Frisak var også opptatt av at nyttevevingen skulle bygge på gamle og karakteristiske vevemåter, og hun samlet mønstre og veveteknikker fra Østerdalen, Setesdal og Telemark, og bygget videre på disse i sitt arbeid. I tillegg til veving ble det undervist i ulike former for søm og broderi, blant annet hardangersøm.[12] Hun la også vekt på å lære sine elever å se skjønnheten i de enkleste stoffer og å bruke rester og filler i teppevevning. Hennes søster bisto henne i arbeidet. Hun leverte tegninger til mange av mønstrene og tok seg av det forretningsmessige. Kristiane Frisaks helse ble etterhvert så dårlig at hun ikke lenger kunne drive skolen. Den ble nedlagt i 1902.[15]

Del av bordløper av Kristiane Frisak

I Stortingsforhandlingene fra 1896 står det at frøken Frisak søkte om en forhøyning av de årlige bevilgningene til skolen fra 400 til 800 kroner. Årsaken var «at hun til Vævskolen kan knytte en Farveskole til Oplærelse i Garnfarvning med Plantefarver».[16] Fra da av er skolen hennes omtalt som Frøken Kristiane Frisaks Farve- og Væveskole i Kristiania. Hun hadde flere elever som senere ble kjente vevere og utviklet faget videre, blant annet Augusta Christensen,[14] som var den første bestyreren ved Nordenfjeldske Kunstindustrimuseums vevskole, i perioden 1898–1899.[17] Frøken Kristiane Frisaks Farve- og Væveskole i Kristiania ble nedlagt i 1902, på grunn av Kristiane Frisaks stadig dårligere helse.[7]

Norsk Farvebog : 100 Opskrifter til Farvning med Plantefarver

[rediger | rediger kilde]

Gamle vevmønstre og -teknikker kom til heder og verdighet, men den gamle kunnskapen om bruk av planter til å farge garn med, sto i fare for å bli glemt. Der man tidligere hadde måttet farge garn med plantefarger, var det nå mulig å kjøpe kjemisk frembrakte farger. Direktør Henrik Grosch ved Kunstindustrimuseet i Kristiania hevdet at tilgangen på de kjemisk fremstilte fargene hadde ført til at «landbefolkningen» hadde mistet sansen for farger og sammensetning av disse i sine håndarbeider. Nå hadde de en forkjærlighet for ... «rene, skjærende toner af de stærkeste Farver […] uden Glimt af Forstaaelse for deres Samvirken anbringes ved Siden af hinanden med Resultater, hvis raa Smagløshed trodser enhver Beskrivelse. Man synes at være slagen med en fuldstændig Farveblindhed og trods al Veiledning og Undervisning ude af Stand til at fatte Farvelærens simpleste Love.»[18] Grosch og resten av bestyrelsen i Kunstindustrimuseet i Kristiania mente det var nødvendig å gi veverne opplæring i plantefarging, før all kjennskap til dette var forsvunnet fra bygdene. De mente det var nødvendig å utgi en håndbok i plantefarging, og Grosch engasjerte sin kusine, Kristiane Frisak, til oppgaven. Kunstindustrimuseet i Kristiania bevilget stipender til Kristiane Frisak så hun kunne reise til ulike bygder og prøve å finne noen som fortsatt behersket plantefarging. I 1894 utkom hennes lærebok Norsk Farvebog : 100 Opskrifter til Farvning med Plantefarver, basert på det hun lærte – og på egne eksperimenter. Læreboken ble brukt ved husflidsskoler i lang tid, og vakte også oppsikt i utlandet.[19] Det var med bakgrunn i den grundige læreboken at Stortinget bevilget ekstra midler til en avdeling for plantefarging ved vevskolen hennes.[15]

En beskjeden oppfinner

[rediger | rediger kilde]
skjematiske tegninger av oppstadvever
Fig. 1–3 er den gamle oppstadveven, gjengitt etter Eilert Sundt. Fig. 4 viser en vevspjelk. Fig. 5a og 6 viser «den visstnok nu almindelige Vævstol». Fig. 6 og 7 er Kristiane Frisaks patent på «Forbedring af Skaftholderne». Kilde: Selvhjælp 1895 nr. 9

Frisak tok patent på en vevstol hun utviklet, muligens med utgangspunkt i oppstadveven.[20] Kunsthistorikeren Marta Hoffmann skriver at Frisak fikk laget en vevstol allerede i 1886, mens hun var lærer ved industriskolen. Noe av det hun gjorde, var å lage en egen anordning for skaftene. På Bergensutstillingen i 1898 stilte Frisak ut en forandret og forbedret versjon av vevstolen. Hun hadde blant annet utstyrt den med trøer.[20]

I 1892 er en nykonstruert vevstol, utviklet av Frisak, omtalt i Morgenbladet.[21] Vevstolen ble innkjøpt til bruk ved husflids- og vevskoler i flere byer og bygder i Norge, og ble også solgt til skoler i utlandet.[15]

Der er enkelte som er født med den Evne at kunne gjøre Reklame for sig selv, andre kan ikke reklamere. De lader aldrig 'sin Røst høre paa Gaderne'; de udfører sin Gjerning stille og jevnt, solid og godt, og lidt efter lidt bliver de kjendt og faar et Navn gjennem den. Til denne sidste Gruppe hører Frøken Kristiane Frisak

Omtale av Frisak i Urd 1902[22]

Frida Hansens glemte pionerinnsats

[rediger | rediger kilde]

Den kjente billedveveren Frida Hansen lærte seg å farge garn med plantefarger flere år før Frisak reiste på sine studieturer rundt i norske bygder for å lære. Allerede i 1890 innredet Hansen et eget lite fargeri.[23] Den norske Husflidsforening ønsket å samarbeide med henne om fargeri og vevskole, men hun avslo. Hun hadde arbeidet hardt for å komme dit hun var, og ønsket ikke å bli avhengig av en så mektig partner som husflidsforeningen.[24] Hun opprettet et større fargeri i Kristiania i 1892, og leverte, blant annet, farget garn til husflidsforeningen. Sommeren 1894 sendte Den norske Husflidsforening søknad til Stortinget om å opprette et eget fargeri. I søknaden omtales Hansens innsats, og garnkvalitet, på en negativ måte, uten at hennes navn nevnes. For Hansen var det svært alvorlig at husflidsforeningen stemplet henne som udugelig. Resultatet ble at hun la ned fargeriet og senere bare farget til eget bruk. Da Kristiane Frisaks Norsk Farvebog ble utgitt i 1894, hadde H. Grosch skrevet et langt forord, der Frida Hansens innsats, når det gjaldt å bevare kunnskapen om plantefarging, overhodet ikke er nevnt. Frisak er dermed blitt stående i historien som den som sørget for å ta vare på den gamle kunnskapen om plantefarging. Hansens pionerinnsats ble etterhvert glemt. Den norske Husflidsforeningens fargeri med Frisak i spissen gikk inn i historien som det første plantefargeri i Norge.[23]

Referanser og noter

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ media.digitalarkivet.no[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ nbl.snl.no, besøkt 25. april 2019[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ Flere senere kilder oppgir 1847 som fødselsår. Dette stemmer ikke med kilder fra 1847–1849, som f.eks. ministerialbøker. Søsteren Magdalena (Magda) ble født i 1847. Da Kristiane ble født, var Erik og Henriettas første barn, datteren Christiane Catrine (1842–1849), død i januar 1849, bare 6 år gammel. Da så Kristiane ble født senere på året, «overtok» hun fornavnene. Dette var ikke uvanlig i en tid med stor barnedødelighet. Det var viktig å ære besteforeldre og andre slektninger med oppkalling.
  4. ^ O. Krogstie (22. august 1866). «Gaard tilsalgs». Morgenbladet. Oslo. s. 4. 
  5. ^ «019 Erik Gloersen Frisak - 1433 Ruseløkveien 23 - 026 - Tellingskretsoversikt - Folketelling 1875 for 0301 Kristiania kjøpstad - Digitalarkivet». www.digitalarkivet.no (på norsk). Besøkt 31. juli 2021. 
  6. ^ Schirmer, Annette W. … [et al.] (1925). Den kvinnelige industriskole i Oslo 1875–1925. Cappelen. s. 32. «Frisak, Kristiane, frk., i finere haandarbeide, væv 1881–1887» 
  7. ^ a b N.N. (14. oktober 1902). «Pension». Grimstad Adressetidende. 
  8. ^ Frisak, Magda (4. august 1906). «Dødsannonse». Morgenbladet. 
  9. ^ «Resultat - Oslo kommune - Gravferdsetaten». www.begravdeioslo.no. Besøkt 11. august 2021. 
  10. ^ N.N. (29. august 1930). «Anmeldte dødsfall i Oslo». Nationen: 4. 
  11. ^ Thue, Anniken (1994). «En kamp om det nasjonale». Tradisjon og fornyelse : Norge rundt århundreskiftet : Nasjonalgalleriet, 22. oktober 1994-15. januar 1995. Nasjonalgalleriet. s. 294–306. ISBN 8290744315. 
  12. ^ a b c Stortingsforhandlinger. Oslo: [Forvaltningstjenestene]. 1892. s. 105–106. 
  13. ^ Høgh, Marie (1914). Mørck, Fredrikke, red. Norske kvinder : en oversigt over deres stilling og livsvilkaar i hundredeaaret 1814–1914. Kristiania: Berg & Høgh. s. 413–414. 
  14. ^ a b Dahlin (2020)
  15. ^ a b c N.N. (1902). «Frøken Kristiane Frisak». Urd. Oslo: A/S Urd. s. 469–470. 
  16. ^ Stort.forhandl.1896, s. 19–20
  17. ^ Opstad, Jan-Lauritz (1983). Nordenfjeldske Kunstindustrimuseums Vævskole og Atelier for Kunstvævning. Trondheim: Nordenfjeldske Kunstindustrimuseum. ISBN 8290502001. 
  18. ^ Frisak, Kristiane (1894). Norsk farvebog : 100 opskrifter til farvning med plantefarver. Kristiania: Cammermeyer. s. 3–8. 
  19. ^ Meyer, Ulla (1943). Norske kvinner : 150 portretter. Jacob Dybwads forlag. s. 60. 
  20. ^ a b Hoffmann, Marta (1958). En gruppe vevstoler på Vestlandet. Norsk folkemuseum. s. 136–139. 
  21. ^ N.N. (19. november 1892). «Da Udstillingen i Kunstindustrimusæet af norskt, plantefarvet Garn …». Morgenbladet: 2. «[…] Der er tillige udstillet en af Frøken Kristiane Frisak nykonstrueret Upstadvæv, udført af hendes Vævskoles Snedker, Halvor Olsen, og hvorpaa hun har anført Patent. Den vinder Fagmænds Anerkjendelse som skikket til at lette Arbeidet ved Udførelsen af Aaklæde- og Gobelinvævning, og vil derved være Led til at fremme denne gamle, nationale Teppevævning» 
  22. ^ N.N. (1902), s. 469
  23. ^ a b Thue, Anniken (1986). Frida Hansen. Universitetsforlaget. s. 34–38. ISBN 8290646062. 
  24. ^ Thue (1986), s. 28–29

Litteratur

[rediger | rediger kilde]
  • Dahlin, Liv Klakegg (25. februar 2020). «Kristiane Frisak». Norsk biografisk leksikon. Besøkt 23. juli 2021. 
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Kristiane_Frisak&oldid=21828136»